Sol i sikte!

Roma turen ble det ønskede vendepunktet! Nå går alt så mye bedre, den gamle sure kjærringa vi har av en båt har transformert seg til en ambisiøs tenåring som ikke kjenner sine begrensninger.

Nå har vi hatt et stødig fiske i litt over en uke, med masse gode gjennomføringer. Den etterlengtede mestringsfølelsen begynner endelig å vise seg. Og siden både folk og båt fungerer så godt, har vi bestemt oss for å makse alt, alltid. Vi ønsker lange dager, og støle armer velkommen til en vårinnspurt uten sidestykke.

Men deadline er rundt tredje uka i mai, så det spørs om vi rekker hele kvota, men vi skal faen meg gjøre det vi kan for å få det til.

Litt om vårt garnfiske etter torsk:
Vi har to lenker, en på 8 og en på 12 garn. Etter gode råd setter vi disse på fra 70 favn og utover. Selve settinga er en ganske enkel affere, hvis jobben med å greie garna er gjort ordentlig på forhånd. Vi holder fast kurs og full ahead så garnet blir stramt og fint når det går over ripa. Når garna går er det lite man får gjort hvis floker skulle forekomme. Da er det av sikkerhetshensyn bare å la det skje.

Når det gjelder trekking blir det gjort med et gammelt og meget manuellt utstyr. Garnet kommer opp via spillet, og inn på renna før torsken fjernes og bløgges. Det er tungt arbeid som vi bedre kan vise med video straks vi har det klart.

Men nå må vi gå, skal utpå havet igjen.

When in Rome!

Hei folkens.

Å være fisker kan være et sant helvete. Ikke det å fiske, for det opplever jeg som selve lykken. Men mangelen på det å fiske er noe av det mest frustrerende jeg har opplevd. Ikke kommer det penger inn, og ikke får vi gjort det vi kom hit for.
Å være så avhengig av godt vær, fungerende maskineri og fisk gjør dette yrket problematisk lite forutsigbart.

Det virker som om jeg har vært klar for dette torskefiske i flere år, det er ihvertfall så lang ventetiden oppleves. Selv om vi har stått på som faen, og gjort alt vi føler vi kan for å være klare, har været her i Finnmark siden januar vært en serie med kraftige ballespark. Sånn værmessig har våre personlige verdensrekorder blir slått om og om igjen.

Og mens vi var nede, og smerten hadde gått opp til magen, begynte Donna å brunste med fjæra. Koblingsvaiern røk, kjølesystemet gikk til helvete, og sist og aller størst sprakk eksosmanifoilen. Dette er skamdyrt, og vi taper det som for første gang på flere mnd. er glimrende sjøvær.

Uten det stadige spill mellom motsetninger ville verden oppheve. Og for at vi ikke skal føle at livet er et barneskirenn, er vi vel avhengig av denne møkka for kjenne kontrasten, og de gode dager på bodyen. For vi vil gjøre comeback. Et kraftcomeback, med verdens største kveite, og torsk som får sjegget til Kjell til å se ut som pubertetsdun.

Mens Donna er på verksted drar vi dit hvor alle veier leder. Til Roma!
Der skal vi presentere våre produkter, og lande avtaler som i fremtiden
gjør at vi lett kan ri av møkkavær og møkkamanifoiler.

-CPT Tom, urokkelig optimist når det kommer til stykke!

Lenge leve MS Donna!