When in Rome!

Hei folkens.

Å være fisker kan være et sant helvete. Ikke det å fiske, for det opplever jeg som selve lykken. Men mangelen på det å fiske er noe av det mest frustrerende jeg har opplevd. Ikke kommer det penger inn, og ikke får vi gjort det vi kom hit for.
Å være så avhengig av godt vær, fungerende maskineri og fisk gjør dette yrket problematisk lite forutsigbart.

Det virker som om jeg har vært klar for dette torskefiske i flere år, det er ihvertfall så lang ventetiden oppleves. Selv om vi har stått på som faen, og gjort alt vi føler vi kan for å være klare, har været her i Finnmark siden januar vært en serie med kraftige ballespark. Sånn værmessig har våre personlige verdensrekorder blir slått om og om igjen.

Og mens vi var nede, og smerten hadde gått opp til magen, begynte Donna å brunste med fjæra. Koblingsvaiern røk, kjølesystemet gikk til helvete, og sist og aller størst sprakk eksosmanifoilen. Dette er skamdyrt, og vi taper det som for første gang på flere mnd. er glimrende sjøvær.

Uten det stadige spill mellom motsetninger ville verden oppheve. Og for at vi ikke skal føle at livet er et barneskirenn, er vi vel avhengig av denne møkka for kjenne kontrasten, og de gode dager på bodyen. For vi vil gjøre comeback. Et kraftcomeback, med verdens største kveite, og torsk som får sjegget til Kjell til å se ut som pubertetsdun.

Mens Donna er på verksted drar vi dit hvor alle veier leder. Til Roma!
Der skal vi presentere våre produkter, og lande avtaler som i fremtiden
gjør at vi lett kan ri av møkkavær og møkkamanifoiler.

-CPT Tom, urokkelig optimist når det kommer til stykke!

Lenge leve MS Donna!